Arbeidslivet i bevegelse – for alle

Norske arbeidstakere tilhører verdenseliten når det gjelder andelen yrkesaktive. En følge av den høye arbeidsdeltakelsen er at mange mennesker med ulike sykdommer er yrkesaktive.

Mange av disse er revmatikere eller har andre muskel- og skjelettsykdommer. For noen blir belastningen dessverre for stor. De blir sykmeldt i lengre perioder, og står i fare for å bli uføre. Disse menneskene fortjener ikke moralske pekefingre og panikk-tiltak når det samlede sykefraværet øker. De fortjener hjelp til å bevare mest mulig av sin arbeidsevne lengst mulig, et perspektiv som ofte er helt fraværende i sykefraværsdebatten. For veldig mange er fysioterapi en god hjelp. Fysioterapeutenes kompetanse om forebygging og tilrettelegging er med på å redusere sykefravær og uførhet.

Et arbeidsliv i bevegelse er et inkluderende og sykdomsforebyggende arbeidsliv. Det er et arbeidsliv som slipper til mennesker med ulike forutsetninger, som tillater mennesker å arbeide etter evne, med tilpassede oppgaver og arbeidsmåter når det er nødvendig. Arbeidsgiverne kan i betydelig grad bidra til at arbeidstakere unngår helseproblemer, og de kan legge til rette for at mange kan jobbe selv om de har et helseproblem. Fysioterapeuter med spesiell kompetanse i arbeidsplassvurdering, HMS og psykosomatiske forhold er viktige støttespillere for bedriftene i dette arbeidet.

Et arbeidsliv i bevegelse krever også at arbeidstakere som rammes av sykdom, får god behandling og oppfølging, slik at de kan fortsette i, eller raskest mulig komme tilbake til, arbeidet sitt. Det finnes dokumentasjon på at fysioterapibehandling av en rekke muskel- og skjelettlidelser gir mindre sykefravær. Likevel er det alt for mange med kroniske muskel- og skjelettplager som står på ventelister for fysioterapi fordi kommunen ikke har sørget for å ha nok kapasitet i fysioterapitjenesten. Dermed får heller ikke arbeidsgiverne den støtten de trenger til å bli virkelig inkluderende.

En reduksjon i langtidsfraværet krever etter vår mening tidlige, individuelt baserte tiltak i form av blant annet forebyggende og rehabiliterende fysioterapi. Behandling, opptrening og andre tiltak må settes inn så snart behovet melder seg. Venting på riktig behandling fører til høyere risiko for at problemet blir kronisk, og at arbeidstakeren mister troen på og muligheten til å kunne være i arbeid.

Vi savner en sykelønnsdebatt som i større grad handler om den enkeltes muligheter, og der syke mennesker og deres situasjon omtales med verdighet og alvor. De største gevinstene ligger i langtidssykefraværet, og kan bare oppnås ved at helseplager forebygges og syke mennesker behandles. Både menneskelig og samfunnsøkonomisk er det en uakseptabel sløsing med ressurser når dette ikke skjer.