Hopp til innhold
Forside / nyheter / Bo Gleditsch ny generalsekretær i NRF
Støtt oss

Bo Gleditsch ny generalsekretær i NRF


Skrevet av: Gry Jorunn Holmen / Publisert: 17.06.2021 / Oppdatert: 18.06.2021


Foto: Bo Gleditsch

15. juni begynte Bo Gleditsch som ny generalsekretær i Norsk Revmatikerforbund. Han kommer fra stillingen som kommunikasjonssjef i Arkitektbedriftene, bransje- og arbeidsgiverforeningen for arkitektkontorer i Norge.

Han kommer til et Revmatikerforbund med en 70-årig historie. Et forbund som har bidratt til sjumilssteg i behandlingen av revmatisk sykdom i disse årene. Det gjør at dagens medlemmer kan leve mye bedre med sykdommen enn de første medlemmene kunne på 50- og 60-tallet.

Men han kommer også til et forbund preget av medlemsnedgang, økonomisk usikkerhet, omstillingsprosesser som i stor grad er lagt på is, gjennomtrekk blant ansatte, og en situasjon der uenighet om retning rundt satsingen på behandlingssenter i Spania har skapt bølger i organisasjonen.

Ingenting er lagt skjul på i ansettelses-prosessen. Gleditsch lar seg altså ikke lett skremme, det kan vi i alle fall slå fast.

Kanskje nettopp fordi han har vært ute en vinternatt før. Det er bare å google navnet hans og Astma- og Allergiforbundet. Der var han i sin tid assisterende generalsekretær. I turbulente tider som google-søket viser. I tillegg til å ta med seg kunnskap om trøblete hotelldrift i sydligere strøk, tar han med seg både god kunnskap fra helsesektoren og kjennskap til frivillig sektor.

Hva var det så som gjorde at du valgte å takke ja til jobben i Revmatikerforbundet?

– Etter 10 år i Astma- og Allergiforbundet, tenkte jeg at nå nærmer jeg meg 50 år, skal jeg gjøre noe annet må jeg gjøre det nå. Jeg prøvde meg i byggenæringen, hvilket var både interessant og lærerikt, men jeg opplevde ikke å kjenne stolthet rundt det vi drev med, og var derfor i arkitektbransjen bare litt over to år.

Jeg kjente at jeg savnet frivillighet og helse, at jeg ville tilbake til å jobbe med mennesker, ikke næring. Da fenget muligheten som generalsekretær i Revmatikerforbundet. Og så var det bare å gå «all in», forteller han.

Selv om det selvsagt ikke stod i utlysningen, har han i intervjurunden skjønt at NRF har en del å stri med for tiden. Hva er det som motiverer ham i en slik situasjon?

– Jeg motiveres av at det er en utfordring. Å komme til dekket bord betyr også at det er dekket av noen andre. Hvis en kommer til et sted der en må rydde litt opp, og gjøre noen ting litt fra bunnen av, så kan en i større grad sette et eget preg på det, få inn egne prinsipper. Jeg føler at vi var gjennom en lignende prosess i Astma- og Allergiforbundet. Det er et par likhetstrekk, folk gikk, økonomien var anstrengt og det var en vanskelig situasjon knyttet til driften av hotell i sydligere strøk, men vi lyktes likevel med å bygge opp igjen og sikre sunn drift. Alle lærte av det, både ansatte og tillitsvalgte, og vi gjorde oss viktige erfaringer sammen. Jeg håper å trekke veksler på noen av de erfaringene. NRF har en lang og stolt historie, samtidig som vi ønsker og trenger å fornye oss. Det får vi til hvis vi tar én utfordring av gangen, bygger sten for sten, sier han om sin «metodikk».

Det er for tiden stillingsstopp i Revmatikerforbundet. En del ansatte har sluttet, dermed er det også mange ledige stillinger. Forutsatt at du får muligheten til å tilsette folk i disse stillingene etter hvert, hvordan vil du bygge laget rundt deg?

– Jeg vil finne ut hva de vi har i Revmatikerforbundet er best til, skape stillinger for dem som utnytter den kunnskapen og så rekruttere til de hullene vi sitter igjen med. Så skal jeg bruke meg selv best mulig for å gi folk den tryggheten de trenger for å gjøre en god jobb.

Gleditsch er opptatt av å levere, men ikke nødvendigvis i hurtigtogsfart. – Jeg føler ikke behov for å levere fort for å tilfredsstille folk rundt meg. Jeg må kartlegge godt og det tar tid. Det er først når det kryper under huden på deg at du kan ta de gode valgene. Derfor vil jeg ikke forhaste meg, men ta meg god tid, snakke med organisasjonen og forstå, sier han.

NRF har ca. 30 000 medlemmer som vi skal ta godt vare på. Samtidig har vi en målgruppe på 1,1 million mennesker «der ute» som kunne hatt nytte av å være medlem hos oss, men som ikke er det. Hva tenker du om det?

– Dette er ikke unikt for NRF. Verden ser veldig annerledes ut nå enn den gjorde da disse organisasjonene ble grunnlagt. Å piske seg selv fordi man bare greier å nå 30 000 av potensielt 1,1 million er det ingen grunn til, alle disse er ikke potensielle medlemmer. Helsevesenet er mye bedre i dag så behovet for organisasjoner er også mindre. Folk ønsker ikke i like stor grad å melde seg inn i en interesseorganisasjon. Spørsmålet er hvordan en moderne helseorganisasjon som vår skal se ut. Hvordan tilfredsstiller vi folk i dag? Noen tilbyr produkter medlemmene har behov for til billigere pris enn de kan få andre steder og dermed tjener medlemmene inn kontingenten. Hørselshemmedes landsforbund har for eksempel billigere batterier til høreapparat. Vi må finne vår egen pakke slik at vi tilbyr noe alle aldersgrupper trenger og vil ha, og fokuset må være helse og ikke sykdom. Dette er ikke nytt eller revolusjonerende, nesten alle organisasjoner i vår sektor opplever disse utfordringene. Vi må bare spille på det vi har som er bra, og det er jeg sikker på er mye.

Hva tenkte du da du første gangen kom inn i hovedkontoret i PD 32?

– Wow, dette var majestetisk. Fikk en følelse av å komme til noe nytt, men også litt kjent, små detaljer fra barndommen i en sveitservilla på Bestum. PD 32 er en perle som dessverre har fått litt mindre stell enn den hadde trengt. Det er ingens feil, det er bare slik med gamle hus. Nå må vi legge en fornuftig plan for vedlikehold. Huset bygger identitet og det er noe helt unikt som vi må passe på. Villaen bør være del av en helhetlig bærekraftig drift. Hvordan forvalter og drifter vi eiendom etter sunne kommersielle prinsipper, for på den måten å tilføre organisasjonen økonomi som gjør at vi kan jobbe for saken, spør han seg selv, og meg, begeistret.

Hvor er Revmatikerforbundet om fem år med deg som generalsekretær?

– Dette er et langtidsprosjekt, jeg håper jeg kan være her lenge. Jeg liker ikke å snakke som i festtaler. Man skal strekke seg, men ikke så langt at man opplever at man bare mislykkes. Om fem år er vi på trygg økonomisk grunn, både forbundet og

datterselskapet. Det er flere ansatte ute i fylkene og på kontoret i Oslo, vi har stoppet medlemsreduksjonen og forhåpentligvis begynt å vokse. Medlemmer, tillitsvalgte og ansatte er stolte av organisasjonen sin. Vi anerkjennes i større grad som en positiv kraft i helsepolitiske kretser og et fysisk medlemsblad som sendes til folk i posten er på plass igjen, beskriver Gleditsch sitt drømmebilde.

Hva er det viktigste du vil skal stå igjen etter din tid som generalsekretær når du en dag gir deg?

– At vi fortsatt er en organisasjon i eliteserien, at vi anses for å være en av de store, at vi har knekt koden på hvordan vi skal fornye oss, har et tilbud til folk gjennom hele livsløpet, har utvidet behandlings-senteret og tilbudet i Spania og har en god kunde i Statens behandlingsreiser. Vi skal også være en integrert del av norsk helsevesen, der vi får støtte direkte i statsbudsjettet for å hjelpe folk som har fått diagnose og sånn sett utgjør et supplement til førstelinjen i norsk helsevesen. Vi skal ha sunne og driftige fylkeslag og lokallag, og fortsatt brennende engasjement og diskusjoner.

Hvis noen la merke til bruken av «eliteserien» i første setning, er det ikke tilfeldig. Bo er lidenskapelig opptatt av fotball.

– Når jeg bruker fotballsammenligninger er det fordi jeg oppriktig tror at veldig mye i livet kan kobles mot det teamarbeidet som ligger i lagsport. Man er ikke sterkere enn det svakeste leddet så vi må løfte hverandre. Alle lagdelene henger sammen – forsvar, midtbane, angrep. Når folk blir lei av mine fotballsammenligninger håper jeg de sier ifra, ler han.

Hvem er du som menneske og arbeidskollega?

– Jeg er ganske privat. For øvrig vokste jeg opp som såkalt bistandsbarn og bodde og gikk på skoler i en del forskjellige land. Jeg lærte at mennesker er mye likere enn man tror, og jeg fikk det inn i blodet at man bør jobbe for en sak, noe som er større enn bare det å tjene penger. Bistand har to sider, derfor ble helse og frivillighet min vei. Jeg trenger å jobbe for en sak som jeg føler betyr noe. Som kollega håper jeg at jeg er fair og til å stole på, sier han.

Han beskriver også seg selv som familiemann.

– Familien kommer først. Jeg ønsker ikke å være en far som ikke var til stede på barnas viktige dager fordi jeg måtte jobbe. Det er kanskje uklokt å si slikt når man skal inn i en ny stilling, men det får stå sin prøve. Nettopp derfor er jeg som leder opptatt av at menneskene skal ha det godt i organisasjonen, enten det er ansatte eller frivillige, for da har de det bedre på hjemmefronten også. Det meste av livet foregår hjemme.

Hvis du virkelig skal slappe av, hva gjør du da?

Han smiler og sier at da finner vi ham sittende i lesekroken i kjellerstua med et glass whisky og en god bok, mens det er stille i huset og alle er ute.

Da vi spør om hvilken bok som er med i kjellerstua, blir det vanskelig å prioritere.
– Ernest Hemingway, Alice Munro, J. M. Coetzee. Jeg hadde blitt veldig glad om jeg oppdaget bøker av dem, som jeg ikke allerede kjente til. Heldigvis er det mye god litteratur i verden, og om det skulle knipe kan man jo alltids lese forfattere på nytt.

Og her snakker vi altså den fysiske boka. Moderne lesemetoder som Kindle lesebrett og lydbøker er ikke interessant. Kona mener kostnadene kunne vært redusert ved å bruke biblioteket mer flittig, men det er ikke aktuelt.

– Jeg må ha de fysiske bøkene, de må kjøpes og de skal stå i hylla. En venn har lånt Vredens druer og jeg har ikke fått den igjen. Nå er det hull i Steinbeck-rekka og det må tettes.

Vennen kan med andre ord snart vente seg besøk.

Hva ønsker han seg så for den første tiden i NRF?

– Jeg håper at organisasjonen gir meg tid. Det finnes ingen quick fix. Jeg håper at jeg får tillit og tid til å gjøre dette arbeidet sammen med alle de menneskene som føler at NRF er viktig for dem. Jeg har stor respekt for medlemsdemokratiet, vi må trekke i samme retning og være rause overfor hverandre, sier han i en avsluttende kommentar.

Vi sier velkommen til Revmatikerforbundet og lykke til!