Lars Gunder Gundersen (53) jobber som markedssjef og forteller om hvordan han lever et aktivt liv med Spondyloartritt (Bekhterevs sykdom).
Jeg ble født inn i en svært fysisk aktiv familie, med en far som tok VM-medaljer i kombinert. Jeg spilte fotball, sto på ski, syklet og drev med vindsurfing, sammen med mange venner. Men i 21-årsalderen fikk jeg diagnosen Bekhterevs sykdom. Etter hvert fikk jeg store plager i mange ledd. Jeg slet med søvnvansker og var nødt til å slutte med sportsgrenene én etter én. Dette førte til at jeg mistet kontakten med mange venner. Da var det godt å ha et arbeid å gå til, å være i aktivitet og å møte andre.
Fikk gnisten tilbake
For ca tolv år siden ble jeg en av de første pasientene i Norge som fikk Remicade. Det ga smertelindring og jeg ble mer opplagt. Etter hvert kunne jeg begynne med treningen igjen; først terrengsykkel i Birken. Så Birken på ski. I fjor løp jeg for første gang Birkenløpet. Nå trener jeg nesten hver dag og har fornyet kontakt med gamle venner. Vi møtes tre ganger per uke, ti menn og åtte hunder. I dag har jeg fått tilbake mange av de tingene jeg setter pris på i livet.
Trening er ikke bare fysisk aktivitet, men også sosialt og veldig viktig på det mentale plan.
Jeg liker å sette meg mål, det trigger meg, og konkurranser gir det lille ekstra. Jeg tror at alle kan ta i litt mer enn man tror, og så blir man ekstra fornøyd når man har strukket seg og fått det til, uansett hvilket nivå man er på. Det viktigste jeg har lært gjennom disse årene er at ved motgang må man forsøke å glede seg over det man får til; ikke fokusere for mye på begrensingene.