Norsk Revmatikerforbund ble stiftet 15. mars 1951 og er en av landets største interesseorganisasjoner. I skrivende stund har forbundet omtrent 33 000 medlemmer.
Bakgrunnen for etableringen av Norsk Revmatikerforbund var et initiativ fra Edgar W. Stene og Halfdan Boe. De fikk positive tilbakemeldinger da de «sjekket stemningen» for å danne et landsomfattende forbund for revmatikere blant pasientene på Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus i 1951. Sykehuset var «rikssykehus» for revmatikere den gangen.
15. mars 1951 var det formelt stiftelsesmøte på sykehuset. Foreningen ble hetende Norsk Revmatiker Forbund, mottoet var «For framtid og yrke» og formålet var (i korthet): Forbundets oppgaver er på enhver formålstjenlig måte å bekjempe de revmatiske sykdommer og deres følger, og arbeide for fremme av en effektiv revmatikeromsorg.
Herrene Boe og Stene ble henholdsvis leder og generalsekretær. Møtet ble avsluttet med at generalsekretæren sang «Den hellige stad», noe som ifølge protokollen høstet stort bifall og ønske om dakapo.
Lokale avdelinger ble raskt dannet. Allerede 1. juni ble Oslo-foreningen stiftet, Stavanger kom 14. juni. Deretter fulgte Halden, Bergen, Kristiansand, Kirkenes, Vadsø og Moss i rask rekkefølge.
I begynnelsen hadde forbundet hovedkontor på Sanitetsforeningens Revmatismesykehus. Deretter ble det flyttet litt rundt omkring i Oslo, før Professor Dahlsgate 32 ble adressen fra 1965. Mange har sikkert lurt på hvordan det kan ha seg at Revmatikerforbundet har hovedsete i en herskapelig villa (Langgårdsløkken) bygd på slutten av 1800-tallet? Forklaringen kommer her: Villaen ble lagt ut for salg i 1965. Etter avtale med Norsk Revmatikerforbund kjøpte kommunen den og ga disposisjonsretten til Revmatikerforbundet. Poenget var at det på eiendommen skulle bygges et bolig- og helsesenter for «funksjonshemmede». Den store hagen ga mulighet for det. 1. april 1965 ble det inngått en festekontrakt på eiendommen. Leien ble satt til 10 kroner per år og festetiden 99 år.
Prosjektet med bygging av bolig- og helsesenter gikk sin gang i det politiske systemet. Det ble bestemt at flere utdanningsinstitusjoner også skulle få sine lokaler på eiendommen, (ergoterapi, mensendick). Det kom så langt at et arkitektbyrå tegnet en løsning – det skal visstnok finnes en modell av løsningen på loftet i Professor Dahlsgate 32.
Deretter stoppet prosjektet opp. Endelig punktum ble satt i 1989, da Kultur- og vitenskapsdepartementet ga beskjed om at det ikke lenger var aktuelt å ha høgskolevirksomhet på eiendommen. Da falt finanseringen i fisk.
Etter diverse konflikter rundt eiendommen og festekontrakten, satte voldgiftsretten endelig punktum i 1991: Revmatikerforbundet beholdt villaen, med 10 kroner i leie pr år fram til 2065 og plikt til å vedlikeholde bygningen, mens hoveddelen av hagen (med den berømte kjeglebanen) gikk tilbake til kommunen.
Mens Revmatikerforbundet ikke lyktes med å få bygd bolig- og helsesenter i hagen, lyktes det med et annet «prosjekt» som over mange år hadde stor betydning for revmatikere i det ganske land. På 50-tallet var fysioterapi lite utbredt. Dermed var det mange revmatikere rundt i landet som ikke hadde denne type tilbud. På landsmøtet i 1954 ble det vedtatt at forbundet skulle sette i gang med ambulerende fysikalsk behandling. Idéen var blant annet hentet fra Canada. Folkevognbusser ble innkjøpt, fysioterapeuter satte seg bak rattet og kjørte ut i distriktene. Der tilbød de fysikalsk behandling i hjemmene – eller satte opp et midlertidig fysioterapisenter i forsamlingshuset på stedet.
Den første behandlingsbilen som rullet ut 26. november 1954 hadde dansk fysioterapeut bak rattet. Tjenesten var faktisk stort sett basert på danske, finske og nederlandske fysioterapeuter. De norske gikk til egne institutt eller til sykehusene.
I 1973 var det slutt på at behandlingsbilene kjørte rundt i landet. Da hadde de til sammen kjørt 20 ganger rundt jorda.
Før vi går videre til 70-tallet tar vi med en liten kuriositet. Visste du at Revmatikerforbundet i flere år på 50- og 60-tallet hadde hele 10 prosent av inntektene sine fra mannekengoppvisninger? Det hele gikk for seg på Hotel Bristol i Oslo og det ble i hovedsak vist klær tilpasset funksjonshemmede. I 1962 ble Nina Ricci, fransk motedronning, invitert.
Å være barn og rammet av leddgikt, var noe helt annet på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet enn i dag. Lornts Olav Strugstad fra Snåsa i Nord-Trøndelag ble som 11-åring lagt inn Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus i 1947. Han beskriver det slik: Jeg fikk plass på mannsavdelingen i første etasje. «Søster» Åsne var avdelingssjukepleier. Jeg ble plassert på rom nummer 114. Fra før var det fem eldre menn der som straks tok seg av meg. De ble etter hvert mine gode venner, og også mine oppdragere.
Etter hvert ble det forståelse for at barn og unge trenger noe annet enn voksne og det ble opprettet egen barneavdeling på sykehuset.
Barne- og ungdomsgruppen til Revmatikerforbundet, BURG, har ikke alltid vært en del av forbundet. Den var opprinnelig en selvstendig organisasjon og sprang ut fra at foreldrene til barna som var lagt inn på Sanitetsforeningens Revmatismesykehus ønsket likesinnede å snakke med. Det ble dannet en foreldreforening 15. februar 1977. I tillegg til å dele erfaringer som foreldre med kronisk syke barn, arrangerte foreldreforeningen aktiviteter for barna på sykehuset. Foreldreforeningen utviklet seg og er i dag det vi kjenner som BURG.
De første sakene som stod på dagsorden i BURG var behandlings- og rekreasjonsopphold i Syden, foreldres fravær fra arbeid under barnets sykdom, kultur- og aktivitetstilbud, utarbeiding av informasjonsmateriell og kartlegging av foreldrenes og ungdommenes syn på egen livssituasjon. BURG har hatt stor betydning for utviklingen av tilbudet til barn med revmatiske diagnoser, og mange barn og ungdommer har etablert livsvarige vennskap gjennom aktiviteter i BURG-regi.
Hvis vi nå flytter oss fram til 90-tallet, er det naturlig å skrive litt om Reuma-Sol. Opptakten til denne satsingen var Revmatikerforbundets engasjement for sol og varme til revmatikere. Mange erfarte at det hadde effekt, og den første helsereisen forbundet arrangerte gikk til Østerrike i 1958.
Etter hvert sluttet forbundet sentralt å arrangere slike reiser. Lokalforeningene hadde imidlertid ofte reisetilbud, der de brukte lokale reisebyrå til å organisere turene. Dermed ble det dannet et reisebyrå, Helsereiser AS, som skulle arrangere reisene lokalforeningene tok initiativ til. Og så kom ideen om å etablere et eget behandlingssenter i sydligere strøk.
Representanter fra forbundet reiste til Spania i januar 1992 for å se eiendommen Finca Foya Bianca, som ligger like i nærheten av Alfaz del Pi. Det var eieren som inviterte, han ønsket å selge. Saken ble tatt opp på landsmøtet samme år, men delegatene var avmålte. Det ble gjort et vedtak om å arbeide videre med saken.
I 1993 kom eiendommen på tvangssalg for tredje gang. 18. november fikk forbundet tilslaget og betalte ca 4,3 millioner kroner for eiendommen.
Senteret ble gjort i stand til å ta imot gjester. I mars 1999 ble det stengt midlertidig fordi det skulle settes i gang en stor utbygging. Gjenåpningen skjedde i juli 2000. Da var 44 flunkende nye leiligheter på plass. Leilighetene la opp til både deling av rom og bad. Det viste seg at noen av gjestene reagerte på dette. Allerede i 2005 ble det derfor satt i gang bygging av en hotellfløy, som stod klar året etter. Deretter har senteret vært drevet fram til i dag.
Dette var noen korte glimt inn i NRFs historie. Alt stoffet i denne artikkelen bygger på John Arvid Brevik og Arild Koch sin framstilling av NRFs historie fra starten til 2011 i boken I spissen for livskvalitet. Er det noe du er blitt nysgjerrig på, kan du lese mer der. Eller er du helt uenig i valget av saker vi har trukket fram på disse sidene, kan du lese hele historien i den nevnte boken.
Har du lyst til å se film?
Glimt fra NRFs historie: https://youtu.be/yVSCRksfvPU
Hverdagslivet som ung revmatiker i dag og på 80-tallet: https://youtu.be/-3Ryq3KrG4I