Laila Hetlelid (59) fra Stavanger vant den norske delen av Edgar Stene Prize 2023. Her er hennes tekst om temaet “Hvordan god kommunikasjon med min lege bedret livet mitt med en revmatisk sykdom eller muskelskjelettlidelse".
Da jeg endelig fikk time hos den nye fastlegen min, følte jeg meg sett og hørt for første gang på lang tid. Denne legetimen endret livet mitt, og jeg fikk en mye bedre livskvalitet etter dette.
Jeg hadde i flere år en fastlege som jeg likte og følte meg vel med, men fikk alltid beskjed om at det var stress og arbeidsbelastning som gjorde at jeg hadde så vondt i kroppen og følte meg så utslitt. Etter noen år flyttet jeg og fikk denne nye fastlegen, som så meg. Så hele meg, med mine hittil uoppdagede diagnoser.
Frem til da hadde jeg hatt et negativt syn på meg selv, fordi jeg var så plaget med smerter og fordi både jeg og legen min trodde at det ene og alene måtte være min egen «feil», fordi jeg stresset for mye.
Jeg bestilte denne for meg avgjørende legetimen fordi jeg følte meg helt utslitt, psykisk som fysisk. Jeg hadde så mye smerter i muskler og ledd, og var så psykisk sliten, at jeg var på randen av et sammenbrudd. Kun få måneder i forveien hadde en turnuslege fortalt meg at intet var i veien med meg rent fysisk, kun stress, som jeg hadde hørt i årevis allerede. Jeg grudde meg derfor til denne legetimen og hadde lave forhåpninger om å få særlig hjelp, men hva annet kunne jeg gjøre enn å oppsøke legen når jeg ikke fungerte lenger?
Jeg ble positivt overrasket over møtet med fastlegen min, fordi kommunikasjonen med han var preget av respekt, forståelse og empati. Han lyttet faktisk til hva jeg hadde å si og han tok meg på alvor. Han så på meg og ikke på pc ’en, som så mange ofte gjør.
Det skal sies at jeg på forhånd hadde levert et brev til legekontoret, adressert til legen min, med forklaring på mine kroniske smerter og sykehistorie. Det gjorde jeg fordi jeg ikke orket å fortelle mer om alle mine smerter, psykisk og fysisk, gjennom mange år, og jeg ville ikke sitte og gråte foran den nye legen min. Jeg var desperat, og derfor skrev jeg ned hvordan jeg hadde hatt det gjennom de siste 20-25 årene. Dette er også noe jeg anbefaler til andre å gjøre, fordi legen da er litt forberedt.
Legen min hadde lest brevet da jeg kom inn på kontoret hans og han forsto at jeg hadde hatt det tøft. Jeg glemmer aldri det øyeblikket hvor han kikket på meg med et medfølende blikk og spurte; «er det litt mye for deg nå?» Da brøt jeg totalt sammen. Jeg strigråt, og ble overveldet av lettelse og en følelse av nytt håp. Jeg husker at jeg tenkte «for en engel på jord». Jeg fant ikke ord, men bare nikket bekreftende, ja, det var litt mye for meg nå. Jeg ble sett, hørt og forstått. Han hadde god tid og han kom med forslag til tiltak.
Denne opplevelsen var så sterk, og så uventet, at jeg ennå får gåsehud når jeg tenker på det.
Dette møtet endret alt. Det endret livet mitt. Det endret mitt syn på meg selv, fra svak til sterk. Jeg hadde stått på alt jeg kunne i mange år, så jeg følte meg plutselig sterk. Legen tok tak fra første stund og foretok seg noe for å hjelpe meg. Han ga meg en sykemelding som jeg egentlig ikke ville ha, men som jeg så sårt trengte. Han henviste meg til MR og til revmatolog for utredning. Han henviste meg til revmatismesykehus, hvor jeg senere hadde et opphold. Han ga meg smertestillende medisin og gode råd jeg kunne bruke. Han ga meg den pausen jeg trengte og en lovnad om at jeg skulle få tid på meg, den tiden jeg trengte for å komme meg ovenpå igjen. Jeg skulle få hjelp til å finne ut av hva som førte til smertene mine.
Livskvaliteten min økte betraktelig fordi jeg fikk lov til å bare være meg og kunne ta hensyn til meg selv og at jeg faktisk ikke hadde hatt en smertefri dag eller natt på mange år. Jeg kunne senke skuldrene mine litt, fordi jeg følte meg trygg på at legen min ville hjelpe meg. Det gjorde at jeg innførte en «gå-sakte-aksjon» for meg selv. Ingenting hastet, jeg skulle bruke akkurat den tiden jeg trengte for å finne ut av kroppen min, hva som er bra for meg og ikke, og ingen jaget meg til noe.
Smertene var ennå til stede, men jeg endret etter hvert synet på meg selv og fikk det derfor bedre med meg selv. Fra å kritisere meg selv for alt jeg ikke klarte, så begynte jeg å sette pris på meg selv, forstå meg selv og vise medfølelse med meg selv.
Møtet mitt med revmatologen som diagnostiserte meg med fibromyalgi, var også en veldig god opplevelse. Han var så støttende og respektfull at tårene igjen begynte å renne, da han fortalte meg at jeg faktisk hadde en diagnose og at det ikke var min skyld. Det var så overveldende.
På kort tid hadde jeg møtt to leger som forsto at det er vanskelig å leve med kroniske smerter, i motsetning til de 20-25 årene forut hvor jeg ikke følte meg forstått.
Jeg følte meg plutselig så heldig. Jeg husker jeg tenkte at smertene mine blir litt lettere å leve med fremover, fordi jeg har folk rundt meg som forstår hvordan jeg har det og vil hjelpe meg til å leve best mulig og få et best mulig liv med den kroppen jeg har. Og, jeg begynte å føle takknemlighet for at jeg tross intense smerter, så lider jeg ikke av noe farlig. Jeg kan leve med kroppen min, bare jeg tar de hensyn jeg må. Jeg fikk også diagnostisert artrose, og lever med stadig tilbakevendende smerter mye av tiden. Men jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg ble møtt på en så god og oppbyggende måte av legen min, og også av revmatologen. De hadde tid, engasjement, respekt, empati, kunnskap, som forandret alt for meg. Det er jeg dem evig takknemlig for!
Stavanger, 01.01.23
Laila Hetlelid