NRF har i januar 2024 levert innspill til statsbudsjettet 2025 til blant annet helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Hva vi mener, kan du lese om her.
Manglende prioritering av pasientforløp for muskel-, skjelett- og revmatiske lidelser
Vi må ha et pasientforløp for alle med muskel-, skjelett- og revmatiske lidelser, uavhengig av alder og om sykdomsbilde er uavklart eller ikke. Det er svært begrensende at de som allerede har en diagnose, ikke skal være med på «løpet» frem til igangsetting av avgjørende behandling.
Norsk Revmatikerforbund (NRF) har store forventninger til et pasientforløp (pakkeforløp). I Norge har man god erfaring med ulike pasientforløp som bygger på nasjonale faglige retningslinjer for behandling og rehabilitering. Et slikt forløp skal sikre adekvat rehabilitering på riktig nivå, i tilstrekkelig omfang og med kvalifisert personell uavhengig av bosted.
Helsedirektoratet påpeker at pasienter med langvarige sammensatte smerter opplever et lite koordinert tjenestetilbud, med mange konsultasjoner og lange forløp. NRF stiller seg bak denne påstanden, og vil samtidig understreke at et koordinert tilbud for denne utsatte gruppen er viktig og helt nødvendig.
Målet med et helhetlig pasientforløp er å sikre standardisert utredning for pasienter som kommer til spesialisthelsetjenesten med uavklarte smerter. NRF støtter opp om alle tiltak som medfører en styrket koordinering av pasientløp innad i spesialisthelsetjenesten, og mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Det er svært viktig at kommunehelsetjenesten rustes opp til å hjelpe denne pasientgruppen. NRF mener samhandlingen i kommunehelsetjenesten og samhandling mellom denne og andre viktige aktører, som f.eks. NAV, kan bli bedre.
NRF mener at bedre koordinerte tjenester i kommunen vil bidra til færre pasienter i spesialisthelsetjenesten, og bedre samhandling vil øke sannsynligheten for at smerteklinikkene vil ha bedre kapasitet til å gi et godt tilbud til de som må inn i et pasientforløp innenfor gitte tidsrammer.
Muskel- og skjelettlidelser koster det norske samfunnet 255 milliarder kroner i året, og årsak til 160 000 norske leveår med nedsatt helse (Remus-rapporten 2019). Det pasientforløpet som personer med muskel, – skjelett- og revmatiske sykdommer har behov for, er et forløp som sikrer riktig og tidsnok utredning, også før spesialisthelsetjenestens involvering.
I kartleggingen av situasjonen for muskel- og skjelettpasienter i Norge i dag har det dannet seg et bilde av en rekke utfordringer:
- Mange med revmatiske sykdommer utsettes for unødvendige, og mulig helseskadelige, lange ventetider i diagnosefasen, under behandlingen og i rehabiliteringen. Utover å påvirke pasientenes livskvalitet, kan de lange ventetidene medføre at det utvikles irreversible skader som kunne vært unngått. Dette medfører igjen høyere behandlingskostnader og reduserte muligheter for pasientene til å kunne delta i arbeidslivet.
- Det generelle tilbudet til revmatiske pasienter, men især tilgangen til medisinske spesialister, er svært ujevnt fordelt rundt om i landet. Dette resulterer i at kvalitetsnivået på helsetilbudet overfor denne pasientgruppen er betinget av hvor i landet man bor.
- For dårlig samhandling mellom kommune, NAV og primær- og spesialisthelsetjenesten medfører at mange pasienter selv ender opp med oppgaven å koordinere kontroller, behandling og rehabiliteringstjenester levert av den offentlige helsetjenesten. Utover å skape unødig heft for pasientene, kan dette bidra til feilprioriteringer og svakere helsemessige resultater, samt unødig ressursbruk i helsetjenesten.
- I 2019 kom daværende regjering med seks løfter for bedre kvinnehelse. Innføring av pakkeforløp for muskel- og skjelettlidelser og smertebehandling en del av satsingen for å sikre disse pasientene riktig hjelp til rett tid og hindre at de opplever å bli kasteballer i helsevesenet.
- Den generelle kunnskapen om barnerevmatologi er for dårlig i primærhelsetjenesten, og det er for få barnerevmatologer i spesialisthelsetjenesten.
Mål:
Vi må ha et pasientforløp for alle med revmatisk sykdom, uavhengig av om sykdomsbildet er uavklart eller ikke. Det er svært begrensende at de som allerede har en diagnose, ikke skal være på «løpet» frem til igangsetting av avgjørende behandling.
Vi mener pasientforløp er et godt tiltak for å oppnå et koordinert og bredt tilbud til en pasientgruppe som er vanskelig å hjelpe. Det er viktig at pasientforløpet favner alle med langvarige og sammensatte smertetilstander. Definisjonen må derfor være åpen nok til at ikke mange pasienter med slike plager defineres utenfor kriteriene, og dermed blir stående uten tilbudet.
Den som henviser, må blir involvert i videre forløp. Ettersom fastlegen vil få et oppfølgingsansvar, mener NRF at fastlegen bør inviteres med i forløpet, også når det er en annen henviser.
Med tanke på kjønns- og sosial ulikhet i helsetilbud, bør det sikres at kvinnehelse blir spesielt ivaretatt i pasientforløpet.
Rehabilitering, et grep for et bærekraftig velferdssamfunn
Helsepersonellkommisjonen la fram sin rapport for snart ett år siden. De trakk opp et bilde med mangel på helsepersonell, færre i arbeid som kan finansiere velferdsstaten, og økende belastning på helse- og omsorgstjenestene.
Kommisjonen kom med forslag til hvordan vi kan sikre bærekraftige helse- og omsorgstjenester også i framtiden. Nå venter vi alle på helse- og omsorgsministerens helse- og samhandlingsplan, som skal legges fram om kort tid. Ett av tiltakene som må vektlegges, er rehabilitering.
Utenforskap, høyt sykefravær og stadig flere uføretrygdede, er utfordringer som truer samfunnets bærekraft. Nær 20 prosent av unge mellom 18 og 30 år står utenfor arbeidsliv og utdanning. Mennesker som er rammet av muskel- og skjelettlidelser og psykiske problemer topper sykmelding- og uførestatistikken. Nå blir det viktig å bistå disse med å komme tilbake i jobb. Mange i denne gruppen er selv i jobber innenfor helsevesenet – og dette er arbeidskraft Norge trenger.
Rehabilitering handler om å hjelpe mennesker tilbake i jobb, eller å hjelpe dem til å kunne leve livet sitt uten behov for helse- og omsorgstjenester. Det handler om å se en sykdomstilstand i sammenheng med det livet som det enkelte menneske lever, og gi hjelp, støtte og veiledning til hvordan man kan mestre livet, og for mange også komme tilbake til, eller å bli stående i, arbeid.
Mange har slitt så lenge med sine plager at de har behov for et tverrfaglig og spesialisert rehabiliteringstilbud. Det vil si et tverrfaglig team av fysikalsk medisinere, psykologer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, sykepleiere, ernæringsfysiologer, sosionomer, logopeder m.m. som kan fagfeltet rehabilitering. Fagpersoner som vet hva som skal til for at man skal mestre sykdommen sin bedre, som vet hvordan de kan bistå få folk tilbake i jobb. Det er stadig mer forskning som viser at denne typen tilbud øker arbeidsevnen, senest nå en artikkel publisert i Journal of Clinical Medicine fra forskningsprosjektet Rehabnytte (J. Clin. Med. 2023)
Rehabiliteringsfeltet trenger et løft slik at vi kan gi mennesker som er rammet av sykdom en mulighet til å komme tilbake til jobb, og til å mestre livene sine. Gjentatte rapporter har dokumentert at rehabiliteringstilbudet i Norge er for dårlig (ref. Riksrevisjonen og KPMG rapport). Dessverre ser vi nå at de regionale helseforetakene har startet nedbyggingen av sine rehabiliteringstilbud til blant annet mennesker med muskel- og skjelettlidelser og psykiske helseproblemer.
Mål:
Kommunene skal overta ansvaret for rehabilitering og NRF er enige i at mange vil ha nytte av et bedre rehabiliteringstilbud i kommunene. Det kan hjelpe folk i en tidlig fase av sykdommen, og bidra til å hindre at sykdommen utviklet seg. For mange pasienter, vil ikke dette være nok, og de vil ha behov for den tverrfaglige og spesialiserte rehabiliteringen som spesialisthelsetjenesten kan gi.
NRF frykter at dagens utvikling vil føre til at enda flere faller ut av arbeidslivet, og at enda flere blir avhengige av helse- og omsorgstjenester. Det vil ikke være forenlig med et mer bærekraftig velferdssamfunn.
Utfordringer i det kommunale behandlingstilbudet
Det kommunale behandlingstilbudet relatert til muskel-, skjelett- og revmatiske lidelser er underdimensjonert og av svært varierende kvalitet. Både pasienter og helsepersonell trekker frem mangelfull samhandling og koordinering i helsetjenesten som en gjennomgående utfordring.
Konsekvensene av dette er at helsetilbudet ikke gis i en hensiktsmessig sammenheng, samt at pasientene selv ender opp med en koordineringsrolle i sitt eget behandlingsforløp (REMUS-rapporten, 2019).
Mange kommuner har ikke brukt tid på å kartlegge hva som finnes av foreninger i nærmiljøene, eller utviklet en frivillighetspolitikk, som et utgangspunkt for samarbeid med frivilligheten. Dette fører til at ressursene frivilligheten representerer, i liten grad utløses fordi man ikke har utviklet konkrete virkemidler i dialog med frivilligheten. Hvilke tilbud som pasientene får høre om blir derfor svært tilfeldig, og det etterlyses bedre samarbeidsmetoder.
Frivilligheten sitter med verdifull kunnskap og erfaringer på lokalnivå og er en svært viktig gruppe å samarbeide med. Frivillige ressurser vet hva som faktisk fungerer og hva som ikke fungerer i ett lokalmiljø. Alle lokalmiljø er ulike, noe som også understreker viktigheten av samarbeidet.
Etablering av frisklivssentraler er en anbefalt måte å tilby helsefremmende og forebyggende helsetjenester. Hensikten er å styrke, synliggjøre og samordne frisklivstilbudet innen muskel- og skjeletthelse i kommunene ved å skape en samarbeidsplattform mellom NRF og kommunens frisklivssentraler. NRF er en pasientorganisasjon med en frisklivsprofil, og tilbyr en rekke kurs og aktiviteter rundt temaene fysisk og psykisk helse, mestring, livskvalitet og sosial deltakelse.
En ordning der NRFs friskfokuserte kurs arrangeres ved, og i samarbeid med, kommunenes frisklivssentraler, vil systematisere det totale tilbudet til personer som lever med muskel-, skjelett- og revmatiske lidelser, samt bygge opp under satsningen på helhetlige pasientforløp, folkehelse og frivillighetspolitikk.
Mål:
Et samarbeid mellom NRF og kommunenes frisklivssentraler vil systematisere det samlede tilbudet til personer som lever med muskel-, skjelett og revmatiske lidelser. Sambruk av lokaler legger grunnlag for felles aktiviteter, uformelle møter og gjensidig utnyttelse av ressurser. Dette vil være en vinn-vinn-situasjon for alle parter. Frisklivssentralene kan dra nytte av kompetansen til NRF, og NRF får synliggjort og satt et viktig frisklivstilbud i system. En friskfokusert aktiv hverdag er i tråd med europeiske anbefalinger for muskel-, skjelett og revmatiske lidelser, og et samarbeid kan være en viktig brikke inn i det planlagte pasientforløpet for denne pasientgruppen.
Statsbudsjettet for 2024 bidro ikke til å jevne ut de allerede store sosiale ulikhetene vi har i dagens samfunn, men bidro heller til å forsterke gradientutfordringen. Som St. meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge, uttrykker det, er det også et «rettferdighetsproblem når mennesker med lav sosial status, få goder og få ressurser i tillegg er mer belastet med smerte, sykdom, nedsatt funksjonsevne og forkortet levealder.»
Et samarbeid mellom NRF og kommunene vil kunne gi bedre habilitering og rehabilitering for muskel-, skjelett og revmatiske lidelser, som igjen vil gi mindre belastning på allmennlegetjenesten.
Kvinnehelse
Muskel-, skjelett og revmatiske lidelser forekommer hyppigere hos kvinner enn hos menn, og er den viktigste årsaken til sykefravær, redusert helse og nedsatt livskvalitet. Kjønnsforskjeller i anatomi og fysiologi kan forklare ulikheter i fremkomst og hvordan kroppens organer påvirkes av sykdom og behandling. På bakgrunn av dette, vil det være helt nødvendig med kjønnsspesifikke tiltak for forebygging.
Kvinnehelse er et omfattende og komplekst felt. Mange sliter med sammensatte lidelser, for eksempel kombinasjon av muskel-, skjelett og revmatiske lidelser og psykiske plager. Dette er diagnoser som troner øverst i sykefraværs- og uførestatistikken. Det er til stor ulempe for samfunnet, og for enkeltindividet.
Det å kunne være i jobb, har en økonomisk verdi, men også en menneskelig verdi gjennom opplevelsen av mestring og deltakelse i samfunnet. Det er viktig at vi som samfunn jobber for å redusere sykefraværet, og det gjør vi blant annet ved å ta kvinners helse på alvor. Statsbudsjettet for 2024 inneholdt ikke den forventede satsningen på kvinnehelse, selv om dette var regjeringens første sjanse til å vise at de tar kvinners helse på alvor.
Mål:
NRF mener, i likhet med kvinnehelseutvalget, at det må avsettes 1 milliard kroner for å styrke kvinners helse og kjønnsperspektiver i helse.
Regionale helseforetak
I mai 2023 sendte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) ut et tillegg til oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene. I dette dokumentet problematiserer de blant annet det de mener er overforbruk av rehabiliteringstjenester i spesialisthelsetjenesten (de private rehabiliteringsvirksomhetene med avtale).
HOD skriver i dette notatet at mange av de diagnosegrupper som i dag får rehabilitering i spesialisthelsetjenesten bør få dette i kommunene. De skriver:
«Pasienter og brukere med kroniske sykdommer og tilstander innen de store diagnosegruppene bør som hovedregel få tilbudet i kommunene. Eksempler på områder er muskel- og skjelettsykdommer, livsstilssykdommer, diabetes, KOLS og lungesykdommer, kreft og rehabilitering i senere fase innen hjerte- og karsykdommer, herunder hjerneslag, samt rehabilitering ved mindre omfattende behov etter ortopedisk behandling. Kommunen bør også styrke tilbudet til personer med sansetap og tilbud innen læring og mestring.»
Videre har de regionale helseforetakene etablert regionale vurderingsenheter som skal vurdere om pasienter har rett til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Det er altså ikke behandlende leges vurdering av rehabiliteringsbehovet som gir rett til rehabilitering lenger, men vurderingsenhetens sitt. Dette har medført at mange pasienter får nei og henvises i stedet til kommunen.
De fleste kommuner har ikke har bygget opp kapasitet til å kunne tilby rehabilitering i henhold til definisjonen om tverrfaglighet. NRF er enig med departementet at kommunene bør ta et større ansvar på rehabiliteringsfeltet og bygge opp kapasitet til å ivareta flere pasientgruppers behov for rehabilitering. Det er imidlertid mange små kommuner i Norge og mange av disse sliter med å i det hele tatt å få rekruttert fagpersoner, og vil derfor ha små muligheter for å bygge opp rehabiliteringskapasitet. For de store bykommunene er situasjonen noe annerledes, der de har faglig kapasitet til å tilby rehabilitering.
NRF mener det er utfordring når de fagmiljøene som i dag ivaretar rehabilitering i rehabiliteringsvirksomheter vil kunne forvitre, dersom de ikke får henvist nok pasienter til kunne opprettholde driften. Dermed bygges helsetilbudet ned.
Samtidig som helsekøene øker, gjør regjeringen det mindre lønnsomt for sykehusene å behandle pasienter. Tidligere økte man den innsatsstyrte finansieringen og fjernet aktivitetstaket for sykehusene, det gjorde at sykehusene kunne øke aktiviteten. Det sikret høy aktivitet og kortere ventetider. I en tid hvor ventetidene for pasientene øker, i alle sektorer i helsetjenesten, gjør regjeringen det altså mindre lønnsomt for sykehusene å behandle flere pasienter.
Mål:
NRF tar avstand fra Helse- og omsorgsdepartementets påstand om at det foregår overbehandling av personer med muskel- og skjelettsykdom ved private rehabiliteringsinstitusjoner med avtale.
Vi trenger helsepolitikere som vil skape pasientenes helsetjeneste. Gode helsetjenester er god samfunnsøkonomi. NRF mener man må tilbake til den økte innsatsstyrt finansieringen og fjerne aktivitetstaket for sykehusene. Det vil gjøre at sykehusene kan øke aktiviteten, sikret høy aktivitet og få kortere ventetider.
Fritt behandlingsvalg bidro til økt valgfrihet for pasienter
Fritt behandlingsvalg bidro til økt valgfrihet for pasienter, både når det gjaldt valg av behandlingssted, men også gjennom at private aktører tilbød alternative tilnærminger og behandlingsmetoder. Dette mangfoldet innenfor rehabilitering er spesielt relevant for NRFs medlemmer og andre med muskel-, skjelett- og revmatiske lidelser.
Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven §2-1b andre ledd, at pasienter har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Dette tilsier at pasienter har krav på nødvendig helsehjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell vurdering av behov.
Formålsbestemmelsen i spesialisthelsetjenesten og pasient- og brukerrettighetsloven, påpeker at spesialisthelsetjenesten ikke står fritt, men det skal tas hensyn til pasientens ønsker og synspunkter. Forsvarlighetskravet innebærer også at dersom en bestemt type tjeneste er eneste alternativ for å yte et forsvarlig tilbud til pasienten, har vedkommende rettskrav på denne bestemte tjenesten.
NRF har ingen sterke meninger om helsetjenesten som tilbys skal være av privat eller offentlig art, men vi mener at tilbudet som gis må være av tilfredsstillende kvalitet og i henhold til pasientbehov til enhver tid.
NRF mener at rehabiliteringsfeltet er for lavt prioritert i norsk helsetjeneste, og at det gir et dårlig helsetilbud til pasienter som trenger disse tjenestene. Det er stor variasjon mellom kommuner og helseforetak når det gjelder habilitering og rehabilitering, noe som gjør at pasientene ikke får et likeverdig tilbud. At mange ikke får den hjelpen de trenger til å mestre hverdagen, gir unødvendige kostnader og er dårlig samfunnsøkonomi.
NRF uttrykte stor bekymring når kravet om avvikling av godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg skulle innføres i 2023. NRF mener at tilbudet til personer med muskel-, skjelett og revmatiske lidelser ikke ville bli likeverdig, men varierer mye etter hvor du bor i landet. Ventetiden har økt gjennomgående i helsesektoren siden da, og tilbudet til våre pasienter er ikke likeverdig, og det er en skjevfordeling når det gjelder behandling i dette landet.
Flere pasienter enn på veldig lenge venter på behandling, og flere opplever å vente på helsehjelp langt utover den tiden det er forsvarlig å vente. Pilene peker feil vei i norsk helsetjeneste. Det er alvorlig. Konsekvens av avviklingen av fritt behandlingsvalg, er at flere hundre behandlingsplasser har blitt lagt ned dette året. De mest sårbare, syke og svakeste pasientene i vårt samfunn henvises til stadig lengre køer.
Mål:
NRF mener om det er vilje til å redusere ventetidene for pasientene, må vi ta i bruk mer av den ledige kapasiteten som finnes hos private og ideelle institusjoner. Vi mener sykehusene må øke sitt kjøp av privat kapasitet.
Det viktigste for pasienter som trenger behandling, er ikke om de får det på et offentlig, privat eller ideelt drevet sykehus. Det viktigste er raskest mulig hjelp, når sykdom rammer og hverdagen blir utrygg.
Økning i pasienters egenandel
I denne dyrtiden velger man i statsbudsjettet for 2024 å komme med nok en økning i egenandelstaket på kr. 125 og en økning på 4,35 prosent for egenandel til lege- psykolog- og fysioterapitjeneste, poliklinikker, lab/røntgen, opphold ved opptreningsinstitusjoner, behandlingsreiser til utland.
Mål:
NRF mener dette forslaget må reverseres, slik at de som er sykest og på varig lavinntekt, ikke får en ekstra belastning i hverdagen.
Statens behandlingsreiser må styrkes
Individuell behandling og tilrettelagt trening i land med varmt klima, er et tiltak mange av våre grupper har god nytte av. Det foreligger dokumentasjon på effekten.
Muskel- og skjelettplager koster samfunnet 255 milliarder kroner i året. Dette inkluderer kostnader i helsevesenet og trygdeutgifter, men den største kostnaden tar pasienten selv ved å leve et liv med sykdom.
I 2022 ble 2000 pasienter innvilget behandlingsreiser til utlandet. Dette var en nedgang på 400 personer fra året før. Antall pasienter som mottar tilbudet har sunket årlig på grunn av manglende finansiering over statsbudsjettet. NRF er skuffet over at kutt i bevilgning til behandlingsreiser i 2022 ikke ble reversert i budsjettforslag for 2024. Kuttet på over 30 millioner medførte en betraktelig reduksjon i tilbudet som rammet hardt, og tilbudet er blitt ytterlige påvirket av prisendring.
Behandlingsreiser er et tre-fire ukers opphold i utlandet, som et supplement til behandlingsmuligheter som finnes i Norge. En behandlingsreise består av gruppetrening på land og i basseng, individuell fysioterapi, undervisning og helsefaglig oppfølging. Et rehabiliteringsopphold i Norge kan aldri gi samme effekt, på grunn av klima og temperatur.
NRF er opptatt av at personer med muskel-, skjelett og revmatiske lidelser skal leve så gode liv som mulig. Noe av det viktigste de gjør for å oppnå dette, er å trene. Trening i varme er det som gir best effekt. Gjennom trening reduseres smerten, man får økt bevegelighet, og man kan bedre delta i arbeids- og dagligliv.
I dag får under halvparten av de som faktisk trenger det et slikt tilbud. Tildelingene i statsbudsjettet møter ikke prisjusteringene. Dette medfører lengre og lengre ventelister på et høyst nødvendig tilbud.
Stortinget behandlet Statens behandlingsreiser etter NOU nr. 2 i 2000. Forskning tilsier at tilbudet er modent for revisjon. Dette gjelder både varighet av opphold, hvilke diagnosegrupper som tildeles slik reise og, ikke minst, finansieringen av tilbudet.
Mål:
Personer med muskel-, skjelett og revmatiske lidelser trenger effektiv behandling, og den må både kommune og stat legge til rette for. NRF mener at staten bør doble tilbudet gitt gjennom Statens behandlingsreiser, og at det i neste stortingsperiode gjennomføres en ny NOU på dette området.
Stopp innføringen av anbud i blåreseptordningen
Legemidler finansiert av folketrygden gjennom blåreseptordningen har i mange tiår sikret pasienter tilgang til livsviktige medisiner, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. I regjeringens forslag til statsbudsjettet 2024 forslo regjeringen at anbud på blåreseptområdet skal etableres som en permanent ordning fra 2024.
I september 2021 kom rapporten «Innføring av anbud og styrking av prisforhandlinger i blåreseptordningen», som inneholder en liste over legemiddelgrupper som kunne være aktuelle for anbud. Denne oversikten inneholder legemidler som brukes i behandling av følgende sykdomsgrupper: Diabetes, hjertesvikt, nyresykdom, migrene, ADHD, astma, kols og forebygging av blodpropp.
Dagens blåreseptordning har i mange tiår sikret lik tilgang til medisinsk behandling for alle pasienter, uavhengig av utdanning- og inntektsnivå. Med innføring av anbud på blåreseptlegemidler blir resultatet nødvendigvis at anbudsvinner skal brukes, og at leger må søke om unntak for de pasientene som trenger det. Når det er snakk om såpass store sykdomsgrupper som det er her, er det åpenbart at bruken av unntak, som i dag er forbeholdt helt spesielle og tungtveiende medisinske årsaker, vil bli betydelig mer omfattende og hyppigere brukt enn i dag. Det finnes rapporter som viser til at anbud kan få ganske betydelige sosiale konsekvenser, med økende ulikhet i tilgang til god medisinsk behandling. Når blåreseptordningen var mer begrenset enn den er i dag, var det mer omfattende bruk av individuelt unntak gjennom §10. Denne praksisen reiste et viktig spørsmål; hvem er de pasientene som får innvilget unntak? I 2007 gjennomførte NIBR på vegne av LMI en undersøkelse på dette, og konklusjonen var tydelig; ressurssterke pasienter, enten ved utdanning eller betalingsevne, får oftere unntak enn andre.
Noen utdrag fra rapporten:
«I forhold til sosial ulikhet er utslagene for utdanning og inntekt interessante. Analysen viser nemlig at høyt utdannede er mottagere av individuell refusjon i større grad enn andre, og særlig hvis de har helsefaglig utdanning. Det antyder at pasienter med høy utdanning lettere overvinner tersklene for å søke og motta preparater som krever individuell refusjon. I forhold til inntekt, peker pasienter i den laveste inntektsgrupper seg ut ved lavere innslag av individuell refusjon enn andre inntektsgrupper. Det antyder at ordningen utgjør et problem for pasienter med lav inntekt.»
«Konklusjonen er derfor at ordningen med individuell refusjon fører til økte sosiale skjevheter i det medisinske behandlingstilbudet. Hvis ordningen i økende grad blir en del av den generelle refusjonspolitikken, vil det medføre ytterligere sosial ulikhet. … Det er klart et problem at en ordning som gjelder pasienter – ofte kronikere – er slik innrettet at den gir sosioøkonomisk ulik tilgang til nokså livsviktige preparater». Det er ingen grunn til å tro at dette vil slå annerledes ut i dag.
God økonomistyring er viktig for et bærekraftig helsevesen, og lavere priser på medikamenter kan bidra til dette, men da må en forutsetning være at det ikke går utover kvaliteten i behandlingen, tilliten mellom lege og pasient, eller at kostnadene øker i andre deler av helsevesenet, ved for eksempel økt arbeidsbelastning for fastlegene. En annen forutsetning må være at kostnadene ikke øker i andre deler av samfunnet. Innenfor pasientgruppene NRF representerer, har mange pasienter prøvd flere legemidler før de til slutt sammen med legen finner behandlingen som fungerer. Ved at kun ett legemiddel vinner frem, vil det medføre at mange pasienter ikke vil få medisiner som er valgt for dem basert på sykdomshistorikk, legens undersøkelse og dialog med pasienten. Det er ikke slik at to mennesker med samme diagnose får likeverdig behandling av samme medikament. Individuelt tilpasset behandling er viktig for at pasienter skal kunne leve best mulig liv. En utilsiktet konsekvens av denne ordningen vil kunne være økt fravær i både jobb og skole, flere besøk på legevakt og hos fastlege, samt flere innleggelser på sykehus. Alt dette er svært kostbart for samfunnet, og ikke minst en enorm påkjenning for den enkelte. Dette er ikke god bruk av verken økonomiske eller menneskelige ressurser.
Mål:
Vi oppfordrer regjeringen til å stryke forslaget om anbud i blåreseptordningen. Eventuelt at forslaget utsettes til en grundig evaluering som inkluderer kostnadsanalyse og fordeler og ulemper for de pasientene det gjelder foreligger. Vi ber også om at berørte parter, som pasient- og brukerorganisasjoner og helsesektoren, blir hørt før eventuelt vedtak.