6 Mai 2019 kl 1900 arrangerte Oppdal Revmatikerforening foredrag om førstehjelp for sine medlemmer i 2 etg på Oppdalsbanken, og igjen stilte våre medlemmer opp og skapte en sosial og lærerik kveld for oss alle. Kveldens spørsmål var: " Kan alle gjøre førstehjelp?"
Oppdal Revmatikerforening inviterte til medlemsmøte den 6 Mai med foredrag om Førstehjelp som møtets tema. Foredraget ble holdt av foreningens egen sekretær Margaret Helen Langø, og hennes mann Svein Håvar Langø som begge er utdannet ambulansefagarbeidere og jobber i ambulansetjenesten.
Ideen bak foredraget var med fokus på mennesker med revmatisk sykdom og plager, altså våre medlemmer, og mestring. Foredraget startet nemlig med spørsmålet: «Kan alle gjøre førstehjelp?»
Også de med smerter og redusert leddfunksjon?
Svaret er ja, og ny forskning forteller oss hvorfor: Det er tidlig varsling om hjelp som redder liv. Handling som å kjenne igjen tegn og symptomer på hjerteproblematikk og hjerneslag, å ringe 113 og gi informasjonen de trenger for å sende ut rett hjelp til rett tid er det som redder liv og helse.
Vi som bor litt utenom bystrøk, må være vårt ansvar bevisst det å kunne noe om førstehjelp når vi bor ute i distriktene. Det kan ta tid før man rekker frem til sykehus, og hva vi kan gjøre i forkant for å kjøpe tid er for oss veldig viktig.
Det pågår forskning rundt om i hele verden hele tiden, og resultatet av denne forskningen blir gjennomgått og analysert av en komite som går under navnet ILCOR, The International Liaison Committee on Resuscitation. De publiserer sine funn basert på denne gjennomgangen, og sammen med European Resuscitation Council (ERC) som ivaretar landene i Europa sine interesser innenfor helseforskning ender da disse resultatene i det vi kjenner som retningslinjer for førstehjelp i vårt land.
Basert på denne forskningen ligger tanken bak «Kjeden som redder liv», og den er krystallklar:
«Tidlig varsling – Tidlig HLR – Tidlig Sjokk ( Hjertestarter ) – Tidlig avansert medisinsk behandling i sykehus»
Uten tidlig varsling kan ingen av de andre delene i kjeden som redder liv komme i gang. Det starter altså med oss, den som varsler.
Norsk Luftambulanse er en viktig aktør innen forskning for oss i Norge, og står bak flere kampanjer i mange medier der folk oppfordres til å gjenkjenne tegn og symptomer der det kreves rask handling av den vanlige mann og kvinne. Vi kan ha flotte sykehus med kompetent personell og gode medisiner, men om de aldri får vite om pasienten og pasienten ikke kommer dit i tide, så kan ikke liv og helse reddes.
Det har for mange vært en skummel terskel å skulle ta avgjørelsen om å ringe 113, og usikkerhet vedrørende flere ulike nødnummer i vårt land og legevakt nr 116117 i tillegg bygger opp under dette. Det er derfor betryggende å vite at alarmsentralene samarbeider, og at de ved å stille innringer spørsmål kan rette samtalen til rett sentral ved å sette over. Det er viktig å ikke la frykten for å gjøre feil stå i veien for at det blir varslet.
Å vite at sentralene samarbeider er og en god kunnskap å ha i bakhodet ved tanke på å varsle om vold/mishandling eller ulykker, da informasjonen da kan komme frem til rett etat uten at du alene skal måtte ta avgjørelsen på hvordan slike hendelser skal varsles og håndteres, og med det beskytte deg selv mot å ta avgjørelser som kan oppleves som vanskelig.
Det er og betryggende å vite at alle nødsamtaler ved 113 blir mottatt av 2 personer, der en kun lytter og samarbeider med operatøren som innringer snakker med, slik at varsling blir gjort samtidig som viktig informasjon blir gitt mellom innringer og alarmoperatør.
I dag har de fleste mobiltelefon, og en god huskeregel som vil kunne gjøre varslingen mindre stressende, er å gjøre seg kjent med hvordan sette sin egen telefon på høyttaler når man ringer. Alarmsentralene er trent i å gi instruksjoner i hva man kan gjøre mens man venter på hjelp, og alt dette blir mindre krevende om man har begge hender fri. Det er og viktig å tenke på de som skal komme til stedet, for eksempel ambulansen, at smekklåser er låst opp, evt legge matte eller annet i mellom dør og karm slik at den står åpen, eller markere med noe som viser hvilken dør som er rett inngang. Å få hjelp av naboer eller forbipasserende til å være anviser for ambulansen sparer tid, og med det kan redde liv.
Betydningen av frie luftveier ble og gjennomgått under foredraget, og bare ved å løfte haken på en bevisstløs person kan vi bidra til å redde liv. Det har tidligere vært mye fokus ved skadet person og nakkeskader og de fatale følger dette har kunne gitt, men alle enes om at uten frie luftveier trenger man ei heller en fungerende nakke.
Foredraget hadde som tema blant annet hjertesykdom og hjerneslag, og temaet engasjerte stort da det angår oss alle, eller noen rundt oss. Å kunne bistå med å gi informasjon om når det skjedde, og hvordan vedkommende er til vanlig er viktig for å kunne sile ut og skape et helhetsbilde av hva som foregår nå, samt kunne skille fra om det er annen sykdom som kan gi lignende symptomer og med det skape forvirring og stjele tid.
Det enes om at god førstehjelp der varsling, be om hjelp, holde pasienten varm med pledd eller lignende, berolige og trøste er viktig behandling vi alle kan bidra med. Skulle pasienten bli bevisstløs og sitte i stol, enes det om at det er en fordel å få vedkommende ut av stolen, omså ved å sparke stolen bort med makt, holde på og beskytte hodet, og legge pasienten ned på gulvet for å bedre kunne se munn og hals og om de er fri. Sideleie ble demonstrert fra ulike utgangspunkt, og sjekk av pust ved å lytte og føle på brystkasse/mage var et godt tips.
Det ble og snakket om medisiner og hvordan disse kan skape vansker for oss, med fokus på medisiner som er vanlig i behandlingen av revmatiske plager. Om man inntar medisiner som demper betennelser, så vil og disse kunne kamuflere andre infeksjoner i kroppen, noe som kan bli alvorlig om andre tegn og symptomer ikke blir avdekket, og infeksjonen går over i blodbanen, kalt blodforgiftning.
Det har og vært observert at prednisolon har kamuflert infeksjonstegn på blodprøver ( CRP verdi ) og en infeksjon har gått under radaren før det nesten var for sent. Medisiner er for mange et nødvendig onde, men vi må og være vårt ansvar bevisst at vi kan bli syk på annet vis, og en telefon til legen for mye er bedre enn en for lite. Å bli tungpustet og økende slitenhet uten noen spesiell grunn er grunn god nok til å ta en sjekk.
Gode tips som å ha en oppdatert oversikt over hvilke medisiner man bruker, doser, navn, hvorfor man tar de ( hensikten kan være totalt ulike og skape stor forvirring ) er til meget stor hjelp når man skal få helsehjelp av for eksempel ambulansen eller legevaktslege som ikke kjenner en fra før.
Denne bør og gjøres kjent for ens nærmeste pårørende, kanskje en nabo eller venn om man bor alene. Ved utenlandsreiser er en slik medisinoversikt oversatt til engelsk en praktisk sak å ha med seg, da det kan bli spørsmål i tollen om umerkede tabletter i dosetter. En slik oversikt over medisiner kan fås av fastlegen.
Man bør og være bevisst ved medisinendringer, da det kan skje at man får bivirkninger eller utvikler allergiske reaksjoner, noe som dessverre ikke er til å unngå helt. Å gjøre helsepersonell som skal hjelpe deg oppmerksom på at du har begynt med nye medisiner er bestandig god informasjon å gi.
Hva man skal gjøre om pasienten er bevisstløs og ikke puster normalt ble og gjennomgått, og det ble gitt anledning til de som ønsket å prøve hjerte/lunge redning ved bruk av øvelsesdukker. Det oppfordres i dag til å gi 30 hjertekompresjoner og 2 innblåsninger, men om innblåsningene oppleves som vanskelig å gjennomføre vil 113 sentralen gi instrukser om å gi kontinuerlige hjertekompresjoner til annen hjelp kommer. Tanken med det er å «holde hjertet i gang» til det kan kobles på en hjertestarter, og med det kunne få muligheten til å gi sjokk på et mye tidligere tidspunkt enn det som hadde vært mulig uten «forarbeid»
Man skal aldri være redd for å starte med hjertekompresjoner. Om pasienten ikke har hjertestans, men «bare» er bevisstløs, vil ikke kompresjoner skade. Det kan være den stimulansen vedkommende trenger for å våkne, selv om det er «tøff kjærlighet».
Hvor langt unna hjelpen er avhenger av hvor man er, og man kan bare gjøre sitt beste. Det aller viktigste er å vite at man har gjort noe, og man skal vite at alt man gjør er viktige bidrag. På Oppdal har vi på dagtid 2 ambulanser ( 1 om natten etter kl 1800 ), men de kan begge være opptatt. Men vi skal vite at også bygdas brannvesen har hjertestarter og opplæring i HLR, og vi har og et ganske dyktig Røde Kors som vil kunne varsles via 113 sentralen. Vi har med andre ord hjelp som kan komme til oss, og med vårt bidrag og forarbeid kan vi sammen gjøre en innsats som betyr noe.
Tiden gikk så altfor fort, men vi håper at foredraget ga inspirasjon til å vite at alle kan bidra, og vi kan bidra med ulike men like viktige aspekter ved det å yte førstehjelp.
Vi ønsker og oppfordre våre medlemmer til å laste ned Norsk Luftambulanse sin app, som heter: Hjelp 113. Du finner den ved å klikke på lenken under her:
https://norskluftambulanse.no/apper/
Denne lastes ned og lagres på din telefon, og via den kan du ringe 113, og de kan da få din posisjon oppgitt i sine kartverksystemer, og sende hjelp til din posisjon uten at du trenger å vite adresse eller stedsnavn for hvor du er. Dette er en app som allerede har reddet flere liv, og den er selvfølgelig gratis. Hvis du er usikker på hvordan få det til, spør noen rundt deg, la de med teknisk innsikt få briljere og vise deg. Den fungerer både for Android og Iphone.
En annen anbefaling er og et tillbud fra Norsk Luftambulanse, nemlig Nødplakat, trykk på lenken under:
https://norskluftambulanse.no/medlem/nodplakat/
På deres nettside kan man lage sin egen nødplakat, som kan skrives ut, og der står da oppgitt nøyaktige GPS koordinater for der du er når du kobler deg til internett for å lage denne plakaten. Denne kan rammes inn og henges ved ytterdøren på hytta, campingen, bosted uten gateadresse, ja i det hele tatt der du trenger stedsangivelse og vanlig adresse ikke er tilgjengelig.
Vi ønsker å takke våre medlemmer for at dere kom på medlemsmøtet og var med på å skape engasjerende og lærerike diskusjoner, dette var veldig moro. Og hjelp oss gjerne med å spre det glade budskap; ALLE kan gjøre førstehjelp!
Med vennlig hilsen,
Margaret Helen og Svein Håvar Langø