Det var mer enn 30 år siden sist jeg hadde vært på bingo, men jeg liker jo å spille spill, og jeg var nysgjerrig på hvordan bingokveldene på LHL-huset med Alta revmatikerforening fortonte seg. Så jeg ringte til Annie Bull, en av mange ildsjeler og gode bidragsytere i Alta Revmatikerforening. Annie har vært med i bingogruppa i over 30 år, og er en bauta i det frivillige arbeidet i Alta. Annie sa at bingogruppa møttes klokka fire for å forberede bingoen, og at bingoen begynte 18.00 presis.
En helt vanlig tirsdagsettermiddag tok jeg derfor turen til LHL-huset, og selv om parkeringsplassen for bingolokalet var full ble jeg overrasket over hvor mange mennesker som var samlet her. Akkurat denne kvelden var extrapremien på 3000 kroner, men det spilte ingen rolle – de fleste som var her denne kvelden var ofte på bingo, og hadde deltatt i mange år.
For meg ble det som å komme inn i en helt ny verden, en veldig koselig verden, må jeg understreke. Alle tok veldig godt imot meg, og jeg satte meg på et bord med kjentfolk. Heldigvis var de behjelpelig og kunne vise og forklare, for jeg skjønte ikke spillereglene, bokstavelig talt. Det sto nybakte kaker ved disken, og de fleste hadde en kaffekopp ved siden av bingoblokkene. Det var høyt støynivå i lokalet med mye skravling og latter, men klokka 18.00 endret alt seg! Bingoen var startet og nå måtte alle være stille. Hun jeg satt ved siden av begynte å skrape under bordet, og da jeg hviskende spurte henne om hvorfor hun gjorde det, fikk jeg svar om at det var «skraping for lykke» – magisk skraping altså. Det kan hende det fungerte, for hun vant flere ganger.
Etter hvert som spillet utviklet seg var jeg glad jeg kunne få hjelp til å løse bingoflokene. Hva er corner? Og hva er sprang? Og hvorfor går det så fort? Men det var bare meg, med en enslig blokk som slet, de andre hadde både fire og fem blokker for hvert spill, og de hadde ingen problemer. De hadde til og med spesialverktøy, noen tusjer med støtpute som fungerte kjempefint. Jeg hadde med meg en penn med rødfarge, og skjønte ganske fort at jeg var akterutseilt.
Det ble en koselig ettermiddag sammen med bingogjengen, og det var en forbausende høy spenningsfaktor. Selv om det var mange innom denne tirsdagen, så er det alltid plass til flere, og husk at alt overskudd fra bingoen går til Alta og Omegn revmatikerforening. Så til slutt vil jeg bare takke alle de frivillige som gjennom år etter år bidrar til aktivitet – dere er GULL verdt!
