Norsk Revmatikerforbund er opptatt av at vi alle består av både en fysisk og en psykisk del, og at den mentale delen har en del å si for hvordan vi greier å leve med en kronisk sykdom. Edgar Wammervold er en aktiv NRF-er som er bevisst på hvordan mental trening kan brukes til å mestre sykdommen.
– Jeg fikk de første smertesymptomene som 10-11 åring. 14 år gammel ble jeg innlagt på Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus og fikk diagnosen barneleddgikt. En diagnose som et halvt år senere ble endret til Bekhterevs sykdom, forteller Wammervold.
Som voksen tok han utdanning som kjemiingeniør og jobbet på laboratorium. Da han ble 40, fikk han ny høyre hofte. Som 45-åring var det ingen vei utenom halv uførepensjon. Full uførepensjon ble ikke en realitet før han var 63 år. – Min spondyloartritt har vært i remisjon de siste 15 årene og jeg er i dag nesten helt smertefri, forklarer han.
Hvordan har så en bevissthet rundt det mentale hjulpet han å takle et liv med mye sykdom?
Han forteller at han i en alder av 29 år ble «lokket» til å delta i et drøyt fire mil langt turløp på ski. Da oppdaget han fort at trening hadde andre effekter enn bedre kondisjon.
– Først dette med bedre overskudd, som også kan beskrives som mindre utmattelse. Her er det viktig å huske på at begrepet utmattelse ikke var i bruk på den tiden. Så var det dette med smerten. Jeg opplevde kanskje ikke så mye mindre smerte, men heller at treninga ga meg en mye større kontroll over smerten. Jeg kan vel si det slik at treninga ufarliggjorde smertene. Og i tillegg kom den mentale effekten av trening; jeg fikk «luftet ut» mye gørr fra den indre samtalen og ble dermed i bedre humør, beskriver han.
Fra å være i en offerposisjon gikk han til å være i en posisjon der han hadde tro på at han selv kunne påvirke sykdommen sin.
Fra han begynte med kondisjonstrening, har han lest seg opp på treningslære og ikke minst mental trening.
Fra 2003 har han vært tilknyttet Lærings- og mestringssenteret på Nordlandssykehuset i Bodø som brukerrepresentant i forbindelse med mestringskurs for personer med nydiagnostisert Bekhterevs sykdom/spondyloartritt.
– Når jeg holder brukerinnlegg på mestringskursene, legger jeg inn en liten bolk om mental trening. Dette gjør jeg både for å vise at mental trening er et verktøy som kan benyttes og også for å avmystifisere selve begrepet mental trening, sier han.
Ulike miljøer kan ha litt ulike oppfatninger om hva mental trening inneholder. Wammervold tar utgangspunkt i Olympiatoppen sin beskrivelse av «mentale basisteknikker». – Jeg mener de elementene som omtales her gir god mening også for personer med langvarige helseutfordringer. Og som jeg antagelig har nevnt tidligere så er det et paradoks at begrepet mental trening har vært totalt fraværende i helsevesenet inntil for 10 år siden, mens innholdet i mental trening har vært velkjent for helsepersonell i svært lang tid, forklarer Wammervold.
Visualisering er et kjent begrep for toppidrettsutøvere. De ser seg selv først over målstreken så mange ganger på forhånd, at da de endelig er ute i løypa, er det ingen annen løsning enn å komme først i mål.
Wammervold har selv god erfaring med visualisering. Da han som 40-åring skulle få protese i hofta, var han veldig spent på om han etterpå kunne fortsette å delta i turløp på ski. Like før operasjonen hadde han en lang samtale med sykehusets fysioterapeut som mente det ville være fullt mulig å fortsette skikarrieren.
– Dagen etter operasjonen begynte jeg å fokusere på at om 9 ½ måned så ville jeg gå i mål på et 40 kilometer langt turløp. Jeg var så sterkt fokusert på dette målet at jeg husker ingenting fra den dagen jeg kastet krykkene. Jeg husker heller ikke noe særlig fra første dagen jeg var tilbake på jobb, men jeg husker veldig godt den enorme gleden jeg følte den siste ½-timen før jeg gikk i mål, forteller han.
Og for alle som ikke helt kjenner seg igjen i 40 kilometers turløp på ski, kommer et hverdagseksempel.
– Når jeg har trøbbel med dørstokkmila, da forestiller jeg meg at når treninga er ferdig så vil jeg ha en like god følelse i kroppen som forrige gang jeg sto i dusjen etter ei økt, sier Wammervold.
Wammervold presenterer de fire basisteknikkene fra Olympiatoppen
Avspenning er en teknikk som i de siste 40 år har vært brukt i helsevesenet i forbindelse med behandling og rehabilitering av personer med ulike kroniske sykdommer. Avspenning handler om å lære å kjenne forskjellen på spente og avspente muskelgrupper ulike steder på kroppen. Personlig så har jeg hatt meget god effekt av avspenningsøvelser i forbindelse med nakkesmerter.
Målsetting er noe personer med revmatiske sykdommer må forholde seg til enten man liker det eller ikke. Dersom man søker opphold på en privat rehabiliterings-institusjon eller Behandlingsreiser til utlandet så må man besvare spørsmålet: Hva er målet ditt med dette oppholdet? Og mye av behandlingen i dagens helsevesen styres etter prinsippet «Hva er viktig for akkurat deg?»
Målsettinger kan være både lange og korte, og jeg skiller også mellom resultatmål og prosessmål. Dersom jeg kommende høst, vinter og vår har planer om å delta på den ukentlige treninga i varmtvannsbasseng i regi av den lokale revmatikerforeninga, så snakker vi om et prosessmål. Dersom bevegeligheten i et hofteledd skal trenes opp til 90 grader innen seks måneder etter en proteseoperasjon, så snakker vi om et resultatmål. Gode mål kjennetegnes av at de er mulig å kontrollere.
Visualisering betyr rent språklig å se noe for seg. I mental trening brukes visualisering i betydningen av «å forestille seg med alle sanser» at man når målet sitt. Se eksempler på bruk av denne teknikken i artikkelen.
Indre dialog er det fjerde elementet i Olympiatoppens beskrivelse av mental trening.
Vi fører hele tiden en samtale med oss selv. Denne samtalen kan ta mange retninger og mange ulike nyanser. Det er ikke uvanlig at personer med kroniske sykdommer har en indre dialog preget av skyld, skam, selvkritikk og at det er lite man selv kan gjøre med situasjonen. Mens andre kan ha en indre samtale preget av støtte, motivasjon og mestringstro. Indre dialog handler om å ha oppmerksomhet på det man får til og ikke på det man ikke får gjort noe med.
Kunnskaper om indre dialog kan også brukes til å vurdere hvor man befinner seg på en skala som har begrensninger, hindringer og problemer på den ene siden og muligheter, løsninger og utfordringer på den andre siden. Denne skalaen kan også tas i bruk når det blir spørsmål om man er i en offerposisjon eller om man tror man kan påvirke sykdommen.
I tillegg til de fire ovennevnte så tar jeg med distraksjon/avledning fordi det er et verktøy jeg har brukt siden dag en med revmatisk diagnose. Jeg er oppvokst i en familie som hadde bare en hobby og det var hytte på fjellet. Så når jeg som 11, 12 eller 13 år gammel ikke fikk sove om kveldene på grunn av smertefulle knær og ankler, så koblet jeg bort smerten ved å tenke på hvordan jeg gledet meg til neste tur på hytta. I tillegg så har skolegang, utdannelse, arbeid, trening, familie, venner og foreningsarbeid også fungert som avledning eller distraksjon fra smerter og plager.
