Hopp til innhold
Forside / Om NRF / For tillitsvalgte / Politisk påvirkning / Hvilke saker skal vi arbeide med? / REMUS-rapporten / Tiltak 3: Muskel- og skjelettkoordinator i hver kommune
Støtt oss

Tiltak 3: Muskel- og skjelettkoordinator i hver kommune

En vedvarende utfordring for mange med revmatiske sykdommer er dårlig eller manglende samhandling mellom de ulike nivåene i helsetjenesten, og mellom helsetjenesten og andre statlige og kommunale tjenester. Samhandlingen er avgjørende for forutsigbarhet og trygghet for pasientene.

Det oppleves belastende og utmattende å selv måtte administrere koordineringen av de offentlige tjenesten, og det er mye sannhet i “man må være frisk for å være syk”. Det bør opprettes egne muskel- og skjelettkoordinatorer i kommunene, etter modell av kreftkoordinatorene.

Evalueringer viser at kreftkoordinator-tilbudet er høyt verdsatt av pasienter og pårørende. Pasientene opplever en økt kvalitet i tjenestetilbudet, tjenestene er bedre koordinert og de får bistand til å finne frem til og benytte seg av andre deler av det offentlige systemet der de har rettigheter.

En muskel- og skjelettkoordinator vil kunne bidra til bedre gjennomførte forløp, for eksempel ved å sikre at pasientene får fysioterapibehandling innen kort tid etter å ha fullført en behandlingsreise. Brukerne opplever selv at dette gjør at behandlingsreisen har langt større effekt. En annen viktig funksjon vil være å informere brukerne om andre tilbud – for eksempel rettigheter til hjelpemidler, tilbud gjennom frisklivssentraler og ulike diagnosespesifikke lærings- og mestringskurs.

Kostnadene av å opprette muskel- og skjelettkoordinatorstillinger i norske kommuner er i første rekke økte lønnskostnader for kommunene og kostnader forbundet med økt tjenestebruk. Dette siste ved at koordinatorer bidrar til å opplyse om tjenestetilbudet og sikrer at pasientene får det de har krav på, det være seg hjelpemidler, fysioterapeut, mestringskurs eller behandlingsreiser.

En kommunal muskel- og skjelettkoordinatorordning vil kunne medføre en rekke nytteeffekter for både kommunene og brukerne. Blant disse er:

  • Avlastning av andre tjenester. Koordinatorrollen bidrar til å frigjøre tid hos andre kommunale helsefagarbeidere, som fastleger og sykepleiere, og administrativt ansatte. Dette er en nytteeffekt for kommunene som med dette kan unngå å måtte opprette nye stillinger i andre deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
  • Utsatt sykehjemsopphold. Koordinatorrollen bidrar til at brukerne greier å bo hjemme lenger, ved blant annet å sikre tidlig tilgang til og opplæring i bruk av hjelpemidler.
  • Mer effektiv koordinering av tjenester. Koordinatoren sikrer at brukerne får en behandling i et mest mulig effektivt og hensiktsmessig forløp. Man kan eksempelvis tenke seg at koordinatoren sikrer at brukere som nylig har kommet hjem fra behandlingsreiser i løpet av kort tid får en oppfølgingstime hos fysioterapeut. Dette gjør at utbyttet av behandlingsreisen blir større. Denne koordinatorrollen vil bli viktig når det implementeres pasientforløp for muskel- og skjelettsykdommer.
  • Færre overliggerdøgn. Kommunene må betale sykehusene for liggedøgn på sykehus etter at en pasient er ansett som utskrivningsklar. Muskel- og skjelettkoordinatoren sørger for at de aktuelle pasientene har et tilbud i hjemkommunen i etterkant av et sykehusopphold, slik at det blir færre overliggerdøgn.
  • Færre korttidsopphold på sykehjem. En muskel- og skjelettkoordinator sikrer at kommunene er bedre rustet til å ta imot pasienter fra spesialisthelsetjenesten. Ved å identifisere pasientenes behov, og i større grad tilrettelegge for at pasienten bor hjemme, vil man kunne redusere antall korttidsopphold på institusjon.

De ovennevnte effektene er først og fremst økonomiske effekter fra kommunenes perspektiv. Det er også andre sannsynlige nytteeffekter av å innføre en kommunal ordning med muskel- og skjelettkoordinator. Disse effektene er:

  • Økt kompetansenivå om muskel- og skjelettsykdommer i kommunene, noe som gjør behandlingen av kommunens innbyggere bedre.
  • En større likhet i tjenestetilbudet mellom pasienter, ettersom koordinatoren har en medvirkning i behandlingsforløpet for alle muskel- og skjelettpasienter i kommunen. Slik sikrer man at alle får det samme tjenestetilbudet, uavhengig av brukernes egne evner til å sette seg inn i og kreve det rettmessige tjenestetilbudet.
  • Mer fornøyde innbyggere, både eksisterende brukere, pårørende og «friske» innbyggere føler seg bedre ivaretatt og observerer at tilbudet for kommunenes innbyggere er godt. Dette gir en trygghetsfølelse om egen fremtid, om man selv eller noen i familie eller vennekrets skulle utvikle en muskel- og skjelettsykdom, hvilket over en million innbyggere i Norge gjør.

Les hele REMUS-rapporten her.